Slaven venter på meg naken og krypande på golvet, klar til å kysse mine sko som en hilsen. Men i dag er jeg litt psyko med pludselige stemningsskifte som han vil oppleve på sin hud mens jeg sparker hans bolle. Jeg starter glad og sparker ham med et smil mens han mottar slaget og faller til jorden. Jeg lar ham ta av mine sko, men på dette punkt blir jeg vred og sparker ham mer voldelig mens han fortfarande knæler for meg. Jeg skader ham virkelig og så, bekymret og med medlidelse, lar jeg ham reise seg opp, sjekke at han er i orden og fortsatt sparker ham harder og harder. I slutten er jeg bare fornøyd og nyter de siste sparkene frem til han faller sammen til jorden og bare har kreften til å spørre om nåde og dyrke fotene som har massakret ham.