Denne slaveen kjenner til sin feil, men han er desperat redd for straf. Han vet godt at de hender han ikke brukte nok, vil bli knust umerkelig av mine klutter. Jeg går på det og slår det samtidig med en piska hvis det vågar røre ved mine føtter; Jeg hører benene i hans fingre knakke mens han beder om nåde og beklager seg i ugyldighet. Jeg trampel på det med både hælen og tå, begge like stive og dødelige, og jeg gjør meg også behagelig så mye at jeg kan knuse det selv mens jeg sitter. Han holder aldri opp med å snakke og så prøver jeg også å knuse hans tunge mens jeg samtidig får ham til å sette den mellom foten og skoen min… Jeg vil kun stoppe når jeg ser at disse hendene har blitt lilla av blåmærker!