Denne nye verktøyet er endelig ankommet, og jeg vil innvie det med slaveen som har mitt varumerket tatovert på baken. Jeg fester ham ved anklene, noen grader overseis, slik at han bare har håndene frie for å kunne støtte seg mot strukturen. I denne posisjonen vil han oppleve smerten på ein annen måte. Jeg har forberedt flere prygelstokkar å bruke på ham, og så begynner jeg å gi vent til min sadisme. En slag etter ett, ein verktøy etter ett, slår jeg ham på baken og på brystet, markering ham mer og mer. Hans bønn om nåde kommer aldri, han sier han handler med ein sterk mann, ikke en svak. Jeg svarer at det for meg kan være ein fordel, ein inspirasjon til å slå hardere og lenger. Og så gjør jeg det. Når jeg blir trøtt av å prøve å beskytte seg med håndene, selv om jeg la til for å ikke det formålet, ta jeg låsen av og setter den på hodet, slik at han blegner å be å retta den …