Min hest står naken og bundet på alle fire på bænken mens jeg går rundt og betrakter ham. Han har en velslået bakside, men ryggen er fortsatt uforgjengelig ren. Jeg tar min ridestav og begynner straks å være aktiv: Jeg slår hard og raskere og raskere mens han skrikker og skvimes. Spor av strykene på kjøttet er umiddelbart synlige, røde og i relief, men jo mer jeg slår, des mer blir de en tett spindelvæv frem til de blir uoppløselige i en enkelt stor rød fløyel som dækker hele baken hans.
Fargen er nå som jeg ønsker den, men det vil ikke være nok for å stoppe meg. Jeg vil fortsatt ta ham til grensen og han skal spørre om nåde, mens jeg i mellomtiden knekker hans testikler med stikken til min støvle.