Min transvenn Andreia og jeg har fanget en liten dværg og stengt ham inn i en bur. Andreia ser tilbake på hans tilfangetagelse og smiler, og sier hun vil ha kjøttet med ham. Jeg er også ikke i min hud, så jeg vil også hente ham. Jeg åpner døren og trekker læsjen, men han motstander. Han er redd for oss. Jeg insisterer og truer ham ved å si at jeg kan halve hans hals med min styrke. Rædd for han kommer ut. Han ser på oss. Vi er jætter, og han er bare en homunculus. Jeg sletter læsjen og han starter å flykte bort. Vi fanger ham med det samme. En av våre skritt er ti av hans! Vi begynner å bruke ham som en leke, forlatte ham for hans litenhet og prale av vår storhet og overlegenhet. Vi lar ham stå, knæ og til slutt ligge. Når han står kan vi bruke ham som støtte ved å sette våre armer på den kalsøyrede hodet. Hahaha kommer til våre bryst. Når han er på knæ lar vi ham bli vår rumpa kys for å alltid være et tegn på forakt. Når han kravler, skremmer vi ham med våre suler og hæl, slik som med alt vår fysiskhet. Fra dette ser han oss enda mer enorme og ser vi ham enda mindre. Når vi er trætte, bestemmer vi oss for å bruke ham som en bord, sitte på ham og forblir slik i så lenge vi vil, for å lide under vår vekt…