En ny piska har ankommet. Den heter carabash. Den er ikke særlig synlig i lengde, men fru Yara blir overrasket over effekten ved den første støt. Den er virkelig en monstret. Selv de første støtene laver ubehagelige mærker og er veldig smertefulle. Årsaken til smerten ligger i tykkelsen på piskan. Den er tungere enn de fjerklare pisker som har vært i bruk før, fordi den er vævet til spissen og så stopper brat.
Hunden, som ellers har vært vellidet, stønner av smerte. Han prøver å si til fruen i bekymring at den nye piskan ikke er en lekekose. Men fruen er fornøyd over smertefordrevene gnyse og blir ikke avskrekket.
Så blir hunden utdannet med den nye piskan. De eneste pauser som er tildelt ham er å sniffe og likke fruens svette armhuler, som er skvapp full av anstrangning fra å piska.
Undergivende suger hunden belønningen og liker smaken etter fruen. Fullstendig utmattet og tydeligvis med mange blåmærker etter slagene, er hunden takknemlig for fruens lovprisende ord.