I dag kan jeg ikke ventes å la spor av mine nye bronset fiskenett sokker på ansiktet til min doormat. Han ligger på jorden og venter på meg med hodet mellom to stykker trever som vil hjelpe meg å stige opp på hans ansikt med mine store føtter. Jeg setter først en fot og så den andre, jeg rikker dem, han prøver å kysse dem, men så krasjer jeg også ham. Jeg går fra side til side mens jeg passerer over hans ansikt, og det deformeres under vægt av mine stående føtter.