Vennerne Gea og Cleo og jeg diskuterer våre sko, tatt med slave-ens lønn som i øyeblikket er i tjeneste som vårt fotstol. Problemet er at han bringer oss for lidt penger, bare nok til å ta vekk noen håper. Vår livsstil er høy og han må jobbe hardt for oss! Bedre å komme i gjeldsendringer enn å bli for lav på lønnen! Som vi bytter disse tankene, begynner vi å kjente oss ukomfortable og fjerner våre sko. Vi ser på den lille formuen han har brakt oss og den ser også elendig ut. Vi lar ham ligge på våre føtter og buren han bærer er tydelig. Vi lar ham arbeide i kastet! Og så lenge han ikke fører oss mer penger, vil han ikke ha friheten til sin lille dikke! Efter å ha uttrykt disse overveielser, og blitt trætte av hans fot-mat-tjeneste, bestiller vi ham til å lage et gulvtæppe av penger med den magre lønnen han har brakt oss. Han gjør det, og ein gang rektangelen av papir er dannet, begynner vi å tråkke på det i forakt. Han er forlegen, ydmyket. Neste gang vil vi ha et stort gulvtæppe i grønt, gult og lilla! Han synes å ha forstått og snakker nærmest hvileløst takk, mens vi jager ham bort fordi hver minut som går er en minutt som går utover vår neste lønn…