Som en snill hund venter denne slave-en vår i gården så vi kan røyke en cigarette før vi kommer inn i huset og bruker han som en askebøtte. Mens hans tunge blir sort av våre aske, bekjenner han at han allerede har spist, men vi har brakt ham en snack og han vil måtte spise den hele på ny. Vi starter med å spytte saliva på gulvet foran ham for å forberede hans tallerkje: cigarette stubbar og deretter snakken. Noen knuser vi under våre sko, andre biter vi på litt og spytter de ut på gulvet: det som skapes på gulvet er virkelig frastødende, men han vil måtte spise det hele og rengjøre hver eneste krumbekause etter alle, for alligevel, gården tilhører også andre.